Skal vi leke?

Hustelefonen ringte. Jeg var alene hjemme etter skoletid, som vanlig. De fleste andre var sammen med noen. Jeg kunne nok vært ute jeg også, om jeg hadde hatt overskudd til å betale med enda en runde juling eller to. Jeg orket ikke mer denne dagen. Det hadde blitt en vanlig løsning. At jeg bare dro hjem alene og syslet for meg selv. Jeg hadde innsett at det ikke ville bli bedre. At det ikke var for meg. 

Jeg tok telefonen og svarte. Det var du Kristine som ringte. Det var meg du ville snakke med. Jeg var overraska, for du hadde aldri ringt meg før. Du hadde ikke snakka mye til meg heller. For meg gikk du under radaren som en av "Dem". En masse av andre som jeg opplevde var i mot meg, og som hadde meg som en slags avløpskum for oppkast og slim. Når jeg tenker tilbake nå, kan jeg ikke huske at du gjorde noe mot meg noen gang. Men du var likevel en del av "Dem". Du var venn med dem, lekte med dem og brukte fritiden din sammen med dem. Du gjorde ikke noe vondt mot meg, men du gjorde heller ikke noe for meg da de andre drylte stein etter meg og sparket meg etter tur når jeg lå sammenkrøket på bakken. Du fortsatte å være sammen med dem. I dag, når jeg ser tilbake, kan jeg forstå deg og valget du tok, som jeg tror handler om at du beskyttet deg selv. Men den gang da, oppfattet jeg deg som en del av mobben, som var som en sterk front, mot meg. Kanskje du var det også. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å tenke annerledes om det enn slik det har brent seg fast i meg.

Du ringte meg og spurte med usikker og forsiktig stemme om vi skulle henge sammen. Om jeg kanskje ville komme bort til deg. Jeg ble stille. Måtte tenke litt.

Jeg så for meg at det var en felle. Nok et pek hvor dere skulle ha det moro ved å nedverdige meg på et eller annet fantasifult vis. Jeg så for meg at de andre lå skjult på strategiske gjemmesteder langs veien til deg, klar til å angripe på kommando i et velregissert bakholdsangrep. 

Jeg takket nei og la på.

 

 

Du ringte meg aldri igjen. Men jeg har tenkt på denne samtalen mange ganger.

Hva hadde hendt om jeg kom bort til deg?

Var du en venn som strakte ut hånda?

Ville livet mitt blitt annerledes om jeg ikke hadde avvist deg så brått?

Eller reddet jeg liv eller helse i en klok avgjørelse?

 

Jeg viste hvor grusomme dere kunne være mot meg. Risikoen var for stor. Uansett om det lå en mesterplan bak eller ikke: Jeg takket nei til en venn, av frykt. Dere vant!

#mobbing #savnetenvenn

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

toffitryne

toffitryne

30, Tromsø

Kategorier

Arkiv

hits